Rasefjærfe
Sykdommer
Her kommer det informasjon om de forskjellige sykdommene som kan ramme våre fjærfe.

AVIÆR INFLUENSA ( IA )fugleinfluensa .
Hønselammelse ( Mareks ).

​Aviær influensa forårsakes av influensavirus A og rammer en rekke fuglearter, inkludert fjørfe.


Aviær influensa er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om aviær influensa skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.Aviær influensa kan ramme en rekke fuglearter, inkludert fjørfe. Foto: Colourbox


Smittestoff og smitteveier
Aviær influensa forårsakes av aviært influensavirus A, tilhørende virusfamilien Orthomyxoviridae.
Influensa A-virus deles in i subtyper på grunnlag av to overflateproteiner (hemagglutinin og neuraminidase). Det finnes 16 varianter av hemagglutinin (H1 - H16) og 9 varianter av neuraminidase (N1 - N9). I sin alvorlige form kalles sykdommen hos fjørfe høypatogen aviær influensa (HPAI) (tidligere kalt hønsepest (fowl plague)). Det er virus av subtype H5 og H7 som kan forårsake HPAI.
Det finnes også en variant av aviær influensa med et mildt sykdomsforløp; lavpatogen aviær influensa (LPAI). LPAI-virus av subtypene H5 og H7 kan, når de får sirkulere i fjørfeflokker, mutere og bli HPAI-virus.
Virusarvestoffet, som består av 8 gensegmenter, forandrer seg hyppig, dels gjennom mutasjoner i arvematerialet, men også ved utveksling av genmateriale mellom ulike subtyper, såkalt reassortering. Dette er av stor betydning for virusets gjenkjenning og smitte av målcellene hos vertsorganismen.
Viruset er ikke spesielt motstandsdyktig og inaktiveres relativt lett av desinfeksjonsmidler dersom viruspartiklene ikke er beskyttet av for eksempel organisk materiale.
Den viktigste smittekilden for LPAI-virus til fjørfe er friske smittebærende viltlevende fugler, og i særlig grad unge andefugler under høsttrekket. Disse ville fuglene er ofte bærere av influensa A virus av ulike subtyper, og i noen tilfeller også subtypene H5 eller H7. De fleste av disse virustypene er lite sykdomsfremkallende for både ville fugler, fjørfe og mennesker. Nye utbrudd av alvorlig fugleinfluensa i fjørfeflokker ser imidlertid ut til å kunne oppstå ved mutasjoner i lavpatogene stammer av subtype H5 eller H7 som har fått sirkulere i fjørfeflokker. Det er også mye som tyder på at HPAI-virus kan smitte direkte fra villfugl til fjørfe.
Særlig høy risiko for smitte fra ville fugler er det når fjørfeflokker holdes utendørs, eller når dyra får drikkevann fra innsjøer med mye villfugl. 
Når sykdommen først er etablert i fjørfeflokker er den ekstremt smittsom. Influensavirus skilles ut i store mengder med avføringen, og viktigste smitteveg fra infiserte fjørfebesetninger til nye besetninger er via direkte og indirekte kontakt. Eksempler på hyppig forekommende indirekte kontakt mellom fjørfebesetninger som utgjør en smitterisiko i denne sammenhengen er persontrafikk, livdyrtransporter, fôrtransporter og utstyr som tas inn i besetningene i forbindelse med slakting.

Sykdomstegn og diagnostikk
Ved HPAI hos fjørfe ser man ofte raskt inntredende høy dødelighet uten forutgående symptomer.
Man kan også se betydelig fall i eggproduksjon, kraftig nedsatt allmenntilstand og raskt økende dødelighet, luftvegssymptomer eller sentralnervøse symptomer. Dødeligheten kan være opp mot 100 % avhengig av virusets virulens, dyreart, dyrenes alder og motstandskraft. Symptomene er betydelig mildere hos ender og gjess enn hos kalkun og høns. Inkubasjonstiden er kort, vanligvis fra 1 til 3 dager.
Ved LPAI hos fjørfe kan infeksjonen forløpe uten symptomer. I noen tilfeller ser man imidlertid nedsatt allmenntilstand, nedsatt fôropptak, nedgang i eggproduksjonen og milde luftvegssymptomer. Dårlig miljø og andre infeksjoner forsterker symptomene. Kalkuner utvikler gjerne alvorligere symptomer enn høns ved LPAI, og dødeligheten hos kalkun kan også ved denne formen være klart merkbar.
Ved HPAI kan omfanget av patologiske forandringer på grunn av det raske forløpet være svært begrenset, eventuelt kan man finne ødemer, blødninger og nekroser i flere organer. Ødem og blødninger i huden har forekommet i noen utbrudd.
Ved LPAI kan man se mild til mer uttalt betennelse i øvre luftveger, eventuelt også i lunger og luftsekker.

Smitte til mennesker
I enkelte, helt spesielle tilfeller har aviær influensa (influensa A subtype H5 eller H7) smittet til mennesker. Under et utbrudd på fjørfe i Nederland (H7N7) døde en veterinær som var involvert i sykdomsbekjempelsen. Under dette utbruddet ble 83 andre også smittet, men disse fikk kun øyebetennelse eller andre milde symptomer. I 1997 ble 18 personer smittet fra høns av H5N1 i Hong Kong, og 6 av disse døde. Selv om HPAI (subtype H5N1) nå er utbredt hos fugl i en rekke land, spesielt i Asia, har viruset så langt ikke utviklet seg til å smitte effektivt mellom mennesker.
Det er i første rekke influensa A-virus subtype H1 og H3, som altså ikke er de samme subtypene som forårsaker aviær influensa, som i dag sirkulerer hos mennesker og forårsaker årlige influensautbrudd. I nyere tid har det vært tre pandemier hos mennesker; i 1918 (Spanskesyken - subtype H1), i 1957 (Asia-syken - subtype H2), og i 1968 (Hong Kong syken - subtype H3). Serologiske undersøkelser foretatt i ettertid på blodprøver tatt fra mennesker før 1918, har vist at infeksjoner med både H2 og H3 hadde forekommet tidligere i humane populasjoner.
Les mer om aviær influensa hos menneske hos Folkehelseinstituttet

Diagnostikk
For å stille diagnosen må man isolere virus fra indre organer eller svelg- og endetarmssvabre fra nylig infiserte dyr.
Virus påvises med molekylærbiologiske teknikker eller kan dyrkes på embryonerte hønseegg. Differensiering mellom HPAI-virus og LPAI-virus skjer ved poding på forsøksdyr eller ved sekvensundersøkelse av deler av hemagglutinin-genet.
Antistoffpåvisning i serum ved hjelp av hemagglutinasjons-inhibisjonstest er ofte av stor verdi, men ved HPAI er ofte sykdomsforløpet så kort at dyrene ikke rekker å gi antistoffrespons. 
- See more at: http://www.vetinst.no/sykdom-og-agens/avi%C3%A6r-influensa-ai#sthash.hzE3nVxf.dpuf

​SAMONELLA/SALMONELLOSE .

​Spesielt finkefugler kan være utsatt for Salmonella




Salmonellose hos småfugl forårsakes av en bestemt serotype (variant) av bakterien Salmonella Typhimurium. Sjukdommen opptrer på fôringsplasser om vinteren. Smitteoverføring skjer via fôr/fôringsbrett som er forurenset med avføring fra sjuke eller smittebærende fugler. Andre dyr og mennesker kan smittes gjennom kontakt med sjuke/døde fugler, eller fugleavføring.


Smittestoff og smitteveier
 Salmonellabakterier kan forekomme i tarmen til både dyr og mennesker. Det er beskrevet mer enn 2500 ulike serotyper (varianter) av salmonella. Bakteriene er årsak til mage-tarmsjukdom (salmonellose), og skilles ut i avføringen. Det finnes også friske smittebærere som skiller ut bakterien uten å vise tegn på sjukdom. Smitten overføres gjennom inntak av vann, fôr eller matvarer som er forurenset av smitteholdig avføring.   
Salmonellose hos småfugl forårsakes av en bestemt serotype av Salmonella Typhimurium. Sjukdommen observeres på fôringsplasser om vinteren, og rammer fortrinnsvis finkefugler. Smitten er trolig permanent til stede i småfuglpopulasjonen, i form av friske smittebærere. Smitteoverføringen skjer via fôr som er forurenset med avføring fra sjuke, eller smittebærende, fugler. 
Salmonella-smitta småfugler kan også overføre smitten til andre dyr og mennesker. Katter og hunder kan smittes dersom de fanger sjuke fugler på fôringsplassen, og unger ved at de får i seg smitteholdig fugleavføring fra bakken. Småfugl kan også introdusere salmonellasmitte i næringsmiddelbedrifter og fôrlager/driftsbygninger for husdyr.

Forekomst
Salmonellose-utbrudd på fôringsplasser for småfugl har regelmessig vært påvist her i landet siden 1960-tallet. Sjukdommen opptrer over hele landet, men forekomsten varierer fra år til år.

Sjukdommen hos dyr
Ved sjukdomsutbrudd ses sjuke eller døde småfugler ved fôringsplassen. Sjuke fugler bruser med fjærene og virker dorske og trege. De dør ofte av blodforgiftning etter et sjukdomsforløp på en til to dager.
Husdyr eller kjæledyr som smittes fra sjuke eller smittebærende småfugler vil kunne utvikle diaresjukdom. Infeksjonen kan være dødelig.  

Diagnostikk
 Diagnosen stilles gjennom obduksjon og bakteriologisk undersøkelse av døde fugler.

Forebygging og kontroll
 Fôringsplasser for småfugl kan fungere som en effektiv smitteoverføringsplass for salmonellabakterier. Det bør brukes hengende fôringsinnretninger som fôringssylindere med sittepinner, meisboller eller liknende for å hindre at fôret blir forurenset med fugleavføring. Fôringsbrett hvor fuglene kan sitte i matfatet bør unngås. Også bakken under fôringsinnretningene vil være forurenset med avføring, og særlig finkefugler, som i stor grad sitter og spiser på bakken, vil være utsatt for smitteoverføring. Ved sjukdomsutbrudd kan det være fornuftig å flytte fôringsplassen, eventuelt stenge ned fôringen i noen uker. 
For å unngå smitte til mennesker er det viktig å unngå kontakt med fugleavføring. Barn er spesielt utsatt, og bør ikke leke i umiddelbar nærhet til fôringsplassene. Sjuke fugler må ikke tas i pleie, og døde fugler må fjernes på forsvarlig måte. Det anbefales bruk av plastpose som vrenges rundt fuglen. Videre er det viktig med grundig såpevask etter all håndtering av død fugl og etter stell av fôringsinnretninger. Katter og hunder bør holdes unna fôringsplassene, særlig i forbindelse med sjukdomsutbrudd.
Funn av salmonella hos småfugl og andre dyr er meldepliktig og skal rapporteres til Mattilsynet. Les mer om salmonella hos Mattilsynet: www.mattilsynet.no

Sjukdommen hos mennesker
Mennesker som smittes med salmonella fra småfugl kan utvikle mage-tarmsjukdom. Folkehelseinstituttet rapporterer hvert år om slike sjukdomstilfeller, spesielt hos barn. Sjukdomstilfellene opptrer typisk på etterjuls- og vårvinteren, og kan i stor grad relateres til kontakt med fôringsplasser for småfugl.

​MYOPLASMA (KRONISK LUFTVEIS SYKDOM)


Også kalt CRD (Cronic Respiratory Disease), MG, PPLO (pleuropneumonialike organism) infeksjon,
 stress-sykdom (en form for mycoplasma).
(Samme sykdom kalles hos kalkuner for "infectious sinusitis")

 B-Sykdom i Norge ( meldepliktig)
 Denne sykdommen er vanlig verden over, først og fremst om vinteren, Sykdommen angriper luftveiene, noen ganger hele kroppen.
 Inkubasjonstiden er 6 til 21 dager.
Utvikling; kronisk, langsom spredning, varer lengst i kaldt vær.
 SYMPTOMER: I broilere, 3-8 uker gamle: redusert matinntak, langsom vekst
I større eller fullvoksne fugler: ingen symptomer, eller vantrivsel, hosting, snøfting, gurgling, ralling
, oppsvulmet ansikt, snørr, litt utstående fjær, utflod i øynene,
 pipende stemme, nedsatt verping, noen ganger mørknet hode, nedsatt appetitt, vekttap, gulaktig avføring
 Nesten alle i flokken blir smittet
 Dødeligheten er vanligvis lav, unntatt hos unge fugler
 Funn ved disseksjon: tykk puss i nese og svelg, osteaktig materie i lungene
, fortykninger i hjerteposen, gjennomsiktig film som dekker leveren
 Sykdommen minner om andre luftveissykdommer (infectious coryza, cholera, infectious bronchitis, Newcastle)
, med unntak av at CRD spres langsommere enn disse
 Diagnose stilles på bakgrunn av flokkens historie (årstid, alder, mulig kontakt med smittebærere),
 symptomer (luftveislidelse, vekttap, nedsatt verping), disseksjonsfunn, laborativ identifikasjon av bakterier.
 Årsak til sykdommen er Mycoplasma gallisepticum bakterien, ofte fulgt av Escheria coli og/eller et retrovirus;
 ses ofte i samband med kolera, IB, IC, Newcastle, følger ofte etter vaksinasjon mot IB eller Newcastle
 Smitteveier: Sykdommen smitter gjennom kontakt med infiserte fugler eller fugler som er smittebærere,
 ved å puste inn smittet støv, fra oppdrettere med rugeegg, via skotøy mv.
 En må forsøke å unngå sykdommen ved at en skaffer seg dyr fra en sykdomsfri flokk, minimaliserer stress
 forårsaket av plutselige værendringer, endret føde, avkjøling, trekk, for liten plass, transport,
 utstilling, ormekur, vaksinering, støv, ammoniakkgass eller vaksinasjon.
Etter utbrudd må en gjøre rent og desinfisere hønsehus og la det stå tomt noen uker.
 Behandling for sykdommen finnes ikke. Tylosin (Tylan) eller erythromycin (Gallimycin) vil redusere dødsraten,
 men de som overlever blir smittebærere. 
 Det er ingen kjent risiko for mennesker i forbindelse med denne sykdommen

​ILT

​Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT) er en smittsom luftveissykdom hos fjørfe, som er endemisk i mange land. I Norge er det hovedsakelig hobbyflokker som er berørt. Sykdommen er en gruppe A-sykdom og er en del av Nasjonalt overvåking og kontroll-program (NOK) i Norge. ILT gir ikke sykdom hos menneske.

Smittestoff og smitteveier
ILT er forårsaket av et alfaherpesvirus (ILTV), som er et kappekledt DNA-virus. Viruset blir lett inaktivert med vanlige desinfeksjonsmidler. Ulike ILT virusstammer har svært varierende evne til å forårsake sykdom (virulens). Latente ILTV-infeksjoner oppstår som ved alle andre herpesvirusinfeksjoner.

Forekomst
Norden anses å ha vært fritt for sjukdommen frem til 1990-tallet. ILT ble sett i Danmark for første gang i 1993 og har siden da vært diagnostisert i 4-19 små frittgående kyllingflokker hvert år. I Sverige ble det første ILT utbrudd oppdaget i Dalarna i 1996 og har siden det hatt 5-10 utbrudd i bakgårdsflokker hvert år. Etter rasehønsutstillinger forekommer hvert år utbrudd som kan spores tilbake til utstilte individer eller kyllinger kjøpt på showet.
I Norge ble det første utbruddet diagnostisert i Eidsvoll 1998. En rekke utbrudd i 1998 og 1999 fulgte etter dette. I 2003 har det vist seg ILT i noe titalls flokker i Norge. Ved epidemiologiske undersøkelser i både Sverige og Norge så man at handel med infiserte symptomfrie transportør og deltakelse i utstillinger å være vanlige årsak til smitte. Et bekreftet tilfelle av ILT har blitt sett i en økologisk eggproduksjon i Sverige.

Kliniske symptomer
Syke fugler får dyspné med hoste og rallelyder i luftveiene. De står med åpent nebb, lukkede øynene og utstrakt hals, og prøver å puste. De hoster høylydt opp blodig sårvæske og rister på hodet. Interiøret kan bli tilsølt med blodig eksudat. Mildere former for ILT gir en svak luftveisinfeksjon og konjunktivitt (hornhinnebetennelse) med hovne øyne. Appetitten er redusert og eggproduksjonen går ned i flokken.

Morbiditet og dødelighet
Morbiditeten er ofte høy i en flokk som ikke er tidligere smittet. Dødeligheten kan være høy, 50-70% er rapportert, men det vanligste er 10-20% dødelighet. Utbruddet kan vare i 2-6 uker på grunn langsom diffusjon.

Sykdomsforandringer
Typiske forandringer sees i strupehodet og luftrøret med en hemorragisk betennelse i slimhinnene og blodig eksudat i lumen. Selvdøde fugler har ofte en plugg av pseudomembran / fibrinopurulent eksudat, som fører til kvelning. I mildere utbrudd bare sees catarrhal konjunktivitt og bihulebetennelse.
På mikroskopisk undersøkelse, kan man i den akutte fasen av infeksjonen se intranucleære inklusjonslegemer og syncytia av epitelceller i luftrøret. Disse inklusjonslegemene er patognomoniske for sykdommen. Hvis man ikke får fugler i akutt infeksjon til undersøkelse kan man gå glipp av disse inklusjonene. Man kan lage utstryk fra luftrøret på objektglass, fiksere og farge, for raskt å se etter disse endringene.

Diagnostikk
Obduksjon av flere fugler kan føre til en rask og pålitelig diagnose av akutt syke fugler, ved funn av de endringene som er beskrevet ovenfor. Ved immunhistokjemisk undersøkelse kan man påvise viralt antigen i utstryk.
Påvisning av virus i elektronmikroskopet (EM) er en alternativ diagnostisk metode, men ikke så vanlig i rutinediagnostikk.
Serologisk undersøkelse av blod eller egg for å identifisere den smittsomme agens. En indirekte ELISA brukes til dette formålet.
Virusisolasjonstest er laget ved hjelp av primære cellekulturer eller embryonerte kylling egg.
PCR-teknologien kan også brukes til å oppdage virus i luftrøret.

Forebygging og kontroll
Sykdommen er en gruppe A-sykdom og forekomst av eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. ILT er en del av Nasjonalt overvåking og kontroll-programmet i Norge, ved serologisk testing av fjørfe og import.
I mange land forebygges ILT i endemiske områder gjennom vaksinasjon (levende vaksine). I Skandinavia har vi stolt på strenge hygieneregler for å beskytte kommersielle fjørfe flokker fra smitte fra hobbyflokker. Hobby industrien kunne forebygge sykdommen med helseprogrammer for å hindre spredning av smitte via handel og utstillinger, men de har ikke klart å bli enige om et slikt program. Fordi infeksjonen ikke er overført til eggene, er det tryggere å kjøpe befruktede egg i stedet for levende fugler.
ILT gir ikke sykdom hos menneske.

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet utfører serologisk undersøkelse av blod for å identifisere antistoffer mot ILT-viruset. Positive prøver sendes til et referanselaboratorium i England, Weybrigde, for bekreftelse med nøytralisasjonstest. Obduksjon av affiserte dyr ved Veterinærinstituttet brukes for å bekrefte diagnosen

​NEWCASTLE DISEASE

​Newcastle disease er en svært alvorlig fjørfesykdom som skyldes infeksjon med et paramyxovirus.
Aviært paramyxovirus av serotype 1 kan forårsake infeksjon av varierende alvorlighetsgrad hos de fleste fuglearter. Det finnes både lite patogene (sykdomsfremkallende) og svært patogene varianter av viruset. Et virusisolats patogenitet for høns bestemmes ved å pode forsøkskyllinger med virus. Sykdom hos fugler forårsaket av paramyxovirus-1 med patogenitetsindeks på 0,7 eller mer på en skala fra 0 til 2 defineres som Newcastle disease. Dersom virusets patogenitet er lavere enn dette defineres sykdommen som paramyxovirus-1-infeksjon.

Utbredelse og betydning
På verdensbasis har Newcastle disease vært den mest tapsbringende alvorlige smittsomme sykdommen i fjørfeproduksjonen over lang tid. I Norge har vi bare hatt utbrudd av Newcastle disease en gang på fjørfe. Dette var i en besetning med konsumegghøner på Finnøy i 1996.
På 70-tallet oppsto det en ny variant av paramyxovirus-1 på duer. Denne virusvarianten fikk raskt stor utbredelse, og man antar at spredningen oppstod via brevdueflyvinger, utstillinger og handel med duer. Fortsatt er det årlig flere utbrudd av paramyxovirus-1 infeksjon på duer i Europa. Sommeren 2004 oppsto det to tilfeller av Newcastle disease på fjørfe i Sverige og ett tilfelle på kalkun i Finland. Viruset har også blitt spredt til viltlevende duepopulasjoner. I Norge hadde vi ett tilfelle av klinisk sykdom i dueslag i 1984, og man fant antistoffer mot paramyxovirus-1 i flere dueslag. I 2003 ble Newcastle disease diagnostisert hos raseduer i Buskerud. I Danmark ble det høsten 2005 registrert utbrudd av Newcastle disease i en ikke-vaksinert besetning med avlsdyr av slaktekyllingtype. Vinteren 2005 oppsto det tre tilfeller av Newcastle disease hos fjørfe i Sverige; to i Östergötland og en i Skåne, og i 2009 et tilfelle i en flokk med slaktekyllingforeldredyr i Skåne.

Symptomer
Paramyxovirus-1 angriper luftveiene, tarmkanalen og nervesystemet. Symptomene kan variere svært mye. Virustype og dyrenes alder er blant de faktorene som har betydning. Høy dødelighet, nedsatt allmenntilstand, symptomer fra luftveiene, redusert eggproduksjon og diaré og nervøse symptomer er vanlig ved Newcastle disease. Infeksjon med milde stammer av paramyxovirus-1 kan forløpe uten symptomer. Ved infeksjon med paramyxovirus-1 hos duer har sentralnervøse symptomer og diaré sammen med nedsatt allmenntilstand vært de vanligste symptomene. Tiden fra dyra smittes til symptomer opptrer er typisk 5 til 6 dager, men kan variere fra 2 til 15 dager.

Smittespredning
Smittede dyr skiller ut virus i store mengder i avføring, men også via luftveiene. Infeksjonen er svært smittsom og dyr, personer og gjenstander som kommer i kontakt med smittede dyr kan derfor spre paramyxovirus-1. I noen tilfeller har viruset også vært spredt over korte avstander via luft. Viltlevende fuglearter kan være smittebærende.

Diagnostikk
Diagnostisering av Newcastle disease/paramyxovirus-1 infeksjon kan skje ved viruspåvisning ved dyrking og/eller ved hjelp av molekylærbiologiske metoder. Hos fjørfe og i dueslag der man ikke har vaksinert, kan også antistoffpåvisning i blodprøver være til hjelp i sykdomsutredningen. Diagnosen Newcastle disease kan bare stilles etter virusisolering og patogenitetsbestemmelse av virusisolat.

Bekjempelse og forebyggelse
Newcastle disease er en såkalt gruppe A-sykdom. Paramyxovirus-1 infeksjon hos duer som ikke er Newcastle disease, er B-sykdom. Bekjempelsen av begge sykdomsformer er regulert i lover og forskrifter (se www.mattilsynet.no). Vaksinasjon gir beskyttelse mot sykdommen. Det er i Norge påbudt med vaksinasjon av duer som skal delta i utstilling, i konkurranse og treningsflyvning. Det er forbudt å vaksinere andre fuglearter mot Newcastle disease/paramyxovirus-1 i Norge. Danmark startet, som det første landet i Norden, vaksinasjon mot Newcastle disease i kommersielle fjørfebesetninger og hobbybesetninger i 2005.

Risiko for smitte til menneske
Paramyxovirus-1 fra fugl gir ikke sykdom hos menneske, men personer som ved uhell har blitt utsatt for infisert materiale i viruslaboratorier har i enkelte tilfeller fått kortvarig øyebetennelse eller influensalignende symptomer

​HVIT HØNSEDIARE` OG HØNSETYFUS

​akteriene Salmonella Gallinarum og Salmonella Pullorum gir alvorlig sykdom hos hønsefugler. Eggstokkene angripes, og smitten overføres gjennom egget.
Infeksjon med Salmonella Pullorum gir ”hvit kyllingdiaré” som medfører dårlige klekkeresultater og høy kyllingdødelighet. Hvit kyllingdiaré ble første gang diagnostisert i Norge i 1929 og var et betydelig problem i det kommersielle fjørfeholdet i Norge fram til 1950-tallet. I årene fra 1947 til 1955 ble andelen kyllingbesetninger med hvit kyllingdiaré redusert fra 33 % til 0 % som en følge av obligatorisk prøvetaking og avliving av smittede flokker.
Det har så langt en har kunnet bringe på det rene ikke vært rapportert om denne sykdommen hos høns i Norge mellom 1959 og 2003. Det norske kommersielle fjørfeholdet var av de helt første i verden som ble frie for sykdommen. I 2003 påviste Veterinærinstituttet hvit kyllingdiaré på en kylling fra hobbyhønsbesetning med diaré og økt dødelighet de første leveukene. Salmonella Pullorum ble igjen påvist i 2005, denne gangen hos ei voksen høne fra en hobbybesetning. Infeksjon med Salmonella Gallinarum gir i tillegg til hvit kyllingdiaré hønsetyfus, en alvorlig sepsistilstand først og fremst hos voksne dyr.

Smittestoff og mottakelige arter
Hvit kyllingdiaré forårsakes av infeksjon med bakteriene Salmonella Pullorum og Salmonella Gallinarum. En rekke fuglearter kan infiseres, men naturlig forekommende hvit kyllingdiaré er svært sjelden hos andre arter enn høns, kalkun og fasan.

Symptomer
Salmonella Pullorum gir først og fremst sykdom hos unge kyllinger. Bakterien kan overføres fra høna til rugeegget, og dersom en høy andel egg er infisert, vil klekkeresultatene være dårlige, eventuelt vil man finne mange sterkt svekkede dyr like etter klekking. Dersom færre egg er infisert, vil sykdommen gjerne bli merkbar først ved 5 til 10 dagers alder og ha størst omfang i andre og tredje leveuke. Syke kyllinger virker nedstemte, henger med vingene og har diaré. Anstrengt respirasjon kan også være et framtredende symptom. Dødeligheten kan bli høy, men denne varierer fra det ubetydelige og helt opp til 100 %. Etter en gjennomgått infeksjon kan de overlevende kyllingene virke svekket, og en viss andel av dyra vil forbli smittebærere til opp i voksen alder.

Obduksjonsfunn
Ved et svært akutt forløp vil det være få spesifikke funn ved obduksjon av kyllinger som er døde av hvit kylligdiaré. Hos dyr med et lengre sykdomsforløp vil man kunne finne spredte, lyse knuter i leveren, bukhinnebetennelse, blindtarmsbetennelse, manglende oppsuging av plommen og plommesekkbetennelse. I noen tilfeller vil man finne lyse, svultstaktige knuter i lungene, i hjertet og kråsveggen. Noen kyllinger kan også få leddbetennelse, særlig i haseleddene. På voksne dyr vil man kunne finne eggstokkbetennelse. Ved histologisk undersøkelse ser man multifokal, nekrotiserende eller pyogranulomatøs betennelse i affiserte organer.

Diagnose
Diagnosen hvit kyllingdiaré stilles ved bakteriedyrking og påvisning av Salmonella Pullorum. Videre er påvisning av serumantistoffer mot bakterien i agglutinasjonstester svært nyttig i diagnostikk av sykdomsutbrudd og ikke minst i flokkundersøkelser for påvisning av friske smittebærere. En må imidlertid være oppmerksom på at også andre salmonella-arter kan gi positive serologiske resultater.

Smittespredning
Ved hvit kyllingdiaré er det i tillegg til syke kyllinger de friske voksne smittebærerne som er den viktigste smittekilden. Disse kan smitte dyr de går sammen med, miljøet og ikke minst eget avkom. Salmonella Pullorum kan finnes i hønas eggstokk over lang tid og overføres gjennom egget til avkommet. Videre er avkom smittet via egget en viktig smittekilde for sine kullsøsken.
Viltlevende fugler kan være bærere av bakterien og er derfor en mulig smittekilde for fjørfe.Salmonella-bakterier kan overleve lenge i miljøet. Det kreves en svært systematisk og grundig vask og desinfeksjon for å sanere lokaliteter etter sykdomsutbrudd.

Bekjempelse
Behandling av sykdommen er ikke aktuelt, men en systematisk bekjempelse er helt nødvendig for å hindre spredning. Infiserte fjørfeflokker bør derfor avlives. Bekjempelsen av Salmonella Pullorumbaserer seg på at avlsdyr holdes frie for bakterien for å hindre overføring via egg. Videre må en ha tilstrekkelige hygienebarrierer for å sikre seg mot annen smitteoverføring. Hvit kyllingdiaré er som andre salmonellainfeksjoner klassifisert som en meldepliktig B-sykdom etter husdyrloven med tilhørende forskrifter. Mattilsynet har ansvar for å iverksette tiltak for å begrense smittespredningen ved utbrudd av sykdommen. Det ville være svært alvorlig for fjørfenæringa om Salmonella Pullorum ble introdusert i kommersielle fjørfeflokker igjen. Risikoen for at dette skal skje er imidlertid svært liten dersom man følger de vanlige hygienetiltakene i fjørfenæringa.

Risiko for smitte til menneske
Salmonella Pullorum er særskilt tilpasset hønsefugler, og har kun ved sporadiske tilfeller smittet og gitt forbigående diaré hos menneske. Infeksjonsdosen er høy, slik at det normalt er svært begrenset risiko for sykdom hos menneske når man har utbrudd av hvit kyllingdiaré i fjørfeflokker

​INFEKSIØS BRONKITT ( IB )

​Infeksiøs bronkitt (IB) er en svært smittsom luftveisinfeksjon hos høns, som i tillegg til luftveissymptomer gir produksjonsforstyrrelser hos verpende høner.
Sykdommen har stor økonomisk betydning for det kommersielle hønseholdet selv i land som anvender vaksinasjonsprogram for å kontrollere sykdommen.

Utbredelse og betydning
Høns regnes som den eneste fjørfearten som er mottakelig for sykdommen, selv om det er noe usikkerhet knyttet til spørsmålet om liknende virus hos fasan kan affisere høns. Infeksiøs bronkitt forekommer over hele verden. Viruset har blitt påvist flere ganger hos hobbyfjørfe i Norge. Sverige hadde flere utbrudd av IB i 1990-tallet. Som et resultat av disse utbruddene begynte man i 1997 å vaksinere mot IB. I Norden for øvrig er IB relativt vanlig i Danmark, men uvanlig i Finland. IB har ingen kjent betydning for folkehelsa.

Symptomer
Infeksiøst bronkittviruset angriper luftveiene i mottakelige dyr av alle aldrer og kan gi luftveissymptomer som nysing, økt neseflod og svullent hode (bihulebetennelse), samt nedsatt allmenntilstand. Dødeligheten kan være forøkt blant unge kyllinger, mens ukompliserte infeksjoner hos unghøner og voksne høner gir liten eller ingen dødelighet. Sekundære bakterielle infeksjoner kan derimot resultere i en betydelig økt dødelighet.
Smitte hos flokker med verpende høner kan vise seg som en kraftig fall i eggproduksjon. Verpeprosenten kan bli mer enn halvert, og man kan se egg med ujevne, skjøre skall og tyntflytende eggehvite. Det kan ta fire til seks uker før produksjonen tar seg opp igjen. Nyreskader som følge av IB infeksjon er ikke ukjent og kan gi dårlige produksjonsresultater, særlig hos slaktekylling.
Tiden fra dyret smittes til symptomer opptrer er typisk 18 til 36 timer.

Smittespredning
Smittede dyr skiller ut virus via luftveiene og via avføring en til tre dager etter de blir smittet. Utskilling av viruset kan fortsette flere uker etter de kliniske symptomene opphører og viruset kan finnes i tarmen opptil flere måneder. Infeksiøst bronkittvirus spres ikke via egget, men overflaten av egget kan være kontaminert. IB spres svært raskt i en flokk. Både luftbåren smitte, spredning med avføring og infiserte høns, samt spredning med vektorer (personer, utstyr) antas å ha betydning for smittespredning mellom flokker.
Sykdommen er vidt utbredt blant hobbyfjørfe, som gjør dem til en mulig smittekilde. I Norge er hobbyhøns sannsynligvis det viktigste smittereservoaret.

Diagnostikk
Diagnostisering av infeksjon med Infeksiøst bronkittviruset kan skje ved viruspåvisning ved dyrking og/eller ved hjelp av molekylærbiologiske metoder. Antistoffpåvisning i blodprøver med flere forskjellige metoder er også aktuelt.

Bekjempelse og forebyggelse
Infeksiøs bronkitt er en såkalt gruppe B-sykdom i Norge. Bekjempelsen er derfor regulert i lover og forskrifter som forvaltes av Mattilsynet.
IB forebygges i dag ved generelle smitteforebyggende tiltak i hønsebesetninger. Smitteskjerming mot hobbyfjørfe er viktige i denne sammenhengen. Vaksinasjon er så langt ikke tatt i bruk i Norge, da sykdommen opptrer sjelden hos kommersielle høns, og vaksinasjon ikke er uten bivirkninger. Dersom man starter med vaksinasjon, er det nødvendig å bruke levende, svekka virus. Viruset finnes dessuten i mange varianter, noe som kan kreve bruk av flere vaksinetyper